Det ble en lang dags ferd mot den fatale voteringen over datalagringsdirektivet. Jeg fulgte debatten og tidvis fremsto finsk tv-teater som en slapstick-komedie sammenlignet med det som foregikk i stortingssalen.

Men jeg og flere med meg (som f. eks. Jon Wessel-Aas) fikk med oss at noen av våre statsråder ser ut til å lide av en formidabel kunnskapsmangel når det gjelder dagens regelverk. Derfor skryter de hemningsløst av å innføre nye tiltak som allerede finnes.  Verst var statsråd Rigmor Aasrud. Hun er til alt overmål ansvarlig statsråd for Datatilsynet. Dette sa statsråden bl. a.:

Statsråd Rigmor Aasrud [20:41:45]: Jeg synes også at det har vært en interessant debatt. Det er brukt mange sterke ord her i dag, og det har vært stort fokus på personvernspørsmål.

Når en sitter og hører på denne debatten, kan en få inntrykk av at det ikke lagres en eneste data i dag. Men det er faktisk det som er tilfellet. Telekomtilbydere lagrer data i dag. Når vi vurderer om forslaget som behandles her i dag, er en styrking eller svekking av personvernet, må en ta utgangspunkt i situasjonen slik den er. Jeg mener altså at når vi nå innfører domstolskontroll, er det en betydelig styrking av personvernet.

Det at vi innfører strafferammer for når en skal kunne hente ut opplysninger, er en styrking av personvernet.

Det at det nå innføres en konsesjonsplikt for lagring og behandling av dataene, er en styrking av personvernet.

Det at Datatilsynet skal kunne sette vilkår for hvordan en skal kunne gi konsesjon, er en styrking av personvernet.

Det at Datatilsynet får myndighet til å pålegge kryptering dersom det vurderes nødvendig, er en styrking av personvernet.

Det at dataene skal logges, er en styrking av personvernet. Til slutt er det noe som jeg tror er ganske viktig, og det er at vi innfører en sletteplikt. Det er også en styrking av personvernet.

Jeg skjønner ikke dem som mener at vi nå reduserer på personvernet. De forslagene som skal vedtas her i dag, vil styrke personvernet ut fra det som er dagens situasjon.

Hvordan er det mulig å lede et departement og ha så lite kunnskap om et av forvaltningsorganenes virke? Kanskje ligger forklaringen i at Aasrud i lang tid har vært dobbelarbeidende. Da Hanne Bjurstrøm var sykemeldt.  Det er sikkert en plausibel årsak til at statsråden sier “skal nå innføres” når det meste er innført allerede?

Litt voksenopplæring for statsråden:

• Konsesjonsplikt er allerede innført
• Datatilsynet har allerede i dag myndighet til å pålegge kryptering
• Det er allerede innført sletteplikt.
• Det er også plikt om loggføring i flere tilfeller. Bl. a. NAV

Siden det er veldig alvorlig å lyve for Stortinget, kan jeg ikke tenke meg at ministeren har løyet. Derfor må vi anta at hun ikke vet bedre. Eller så kan det jo selvsagt være et utslag av en temporær hukommelssvikt. Mulighetene er legio.

Aasland var ikke alene. Justisminister Knut Storberget sa det samme om konsesjonsplikt og kryptering:

Lovforslaget la stor vekt på sikkerhet knyttet til data. Dette er ytterligere styrket og tydeliggjort i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Og det innføres en rekke krav for å styrke sikkerheten ved lagring av data, bl.a. konsesjonsplikten, og også det som framgår av forliket hva angår kryptering.

Nå har Knut Storberget nettopp kommet tilbake fra farspermisjon, så ammetåke kan være en fornuftig forklaring. Selv om han har hatt et lemfeldig forhold til fakta i DLD-debatten tidligere.

Håkon Hauglie, Ap også en sentral debbatant ifbm DLD:

Det innføres konsesjonsplikt for tilbydere, det stilles krav til autorisering av personell, det kommer forskrifter om kryptering, og leverandørenes plikt til å slette data som ikke lenger er lagringspliktige, innskjerpes.

Listen kunne vært gjort lenger. Det er bare å skumme seg gjennom stortingsdebatten. Men jeg advarer mot sterke scener.

Nå kan det være at man har pugget pressemeldingene til personvernalliansen Høyre og Arbeiderpartiet. For også i det kunnskapsbaserte Høyre har man skrytt hemningsløst over hvor bra personvernet skal bli fordi man innfører tiltak som allerede er innført. Det er like imponerende som når en bilselger klarer å få ekstra betalt for standardutstyr på bilen. Men begge blir som regel avslørt.

Rett skal være rett. Det innføres noen nye tiltak. Domstolskontroll og loggingsregime. Som kunne vært innført uten direktiv.

Hva med oppfølgingen av lovforslaget? Det stilles store krav til at Datatilsynet i de nye lovforslagene. Kontroll og oppfølging ble nesten nevnt av alle talerne i går Klare føringer om prioritering av å følge opp aktørene i DLD-sammenheng. Men prioritering betyr at man må gjøre mindre av noe annet. Hva tenker politikerene på da? Personvern i helsevesenet/NAV? DNA-registeret? Private bedrifters personvern ? Mitt lodd er kun at spørge.

Det skal legges mye ekstrakroner på bordet i budsjettbehandlingen for at Datatilsynet skal kunne oppfylle kravene. Hvis ikke, er besvergelsene om styrking av personvernet uten innhold.

Hvordan har politikerene tenkt at Datatilsynet skal operere utenlands. Hvordan skal vi få gjennomført samme regler når data lagres i land uten direktiv? Hvilke sanksjonsmuligheter har Datatilsynet da? Svært få. Da blir skrytet av innstramminger i personvernet illusorisk. For hva skjer med sikkerheten? NTNU stiller kritiske spørsmål.

Disse sentrale spørsmålene var nærmest fraværende i debatten i går. Kanskje like godt. Personvernkameratene i Høyre og Ap snakket om helt andre ting hver gang de fikk kritiske spørsmål. Kanskje bedre enn å innrømme at man ikke vet.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Det er en merkelig dag. 1. omgang av en kamp som for min del har vart i 3 år, nærmer seg slutten. I dag skal det stemmes over datalagringsdirektivet i Stortinget. Og det kommer til å bli vedtatt. Men kommer kanskje ikke til å bli implimentert?

Forrige mandag var jeg i Stortinget og overrakte de politiske partier 19000 underskrifter mot DLD, sammen med formannen i Stopp DLD, Anders Brenna. Nesten samtidig kallte Høyre og Ap inn til pressekonferanse i kinosalen. Og det var en dårlig film vi ble vist. Tenke seg til Høyre, partiet som i sitt prinsipp-program har nedfelt:

«For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåking i samfunnet».

satt der, tett sammenslynget med Arbeiderpartiet. Partiet som har gitt overvåkning et ansikt. Partiet der overvåkning bokstavelig talt har sittet i veggene. Og de var blitt rørende enig om at ved å innføre DLD så styrket man personvernet. Fordi DLD i seg selv var så ille, hadde man kastet på en rekke andre forslag også.

Og så viste man til Datatilsynet som nå skulle få masse ressurser til å passe på at bløffen til Høyre og Ap skulle bli sann. Det skulle bli mer personvern. Datatilsynet syntes det var en dårlig ide. DLD styrker ikke personvernet. Tvert i mot.

Hele seansen minnet om et par som prinsipielt var enige om ikke å ha sex før ekteskapet, men som nå forhandlet om hvor mange ganger man kunne ha det og fortsatt kalle seg jomfru.

Direktivet blir vedtatt innført i dag i et usedvanlig hastverk. Man har ikke tid til å vente på EUs evalueringsresultat som etter sigende skal foreligge 12. april. Det kan jo  skyldes at man har fått så sterke signaler om at den evalueringen ikke akkurat styrker ja-sidens argumenter.

Høyre ser ut til å holde seg med akkurat nok dissidenter til at kan hevde at liberalismen fortsatt lever i partiet, om dog på sparebluss. Jeg tror Michael Tetzschner er oppriktig og ærlig i sin motstand.  Oslo-Høyre har jo vært kritisk til Erna Solberg tidligere. Men jeg er litt usikker på hvor dypt det stikker hos en del andre.

Jeg tror Høyre snart skal få møte realitetene når man skal forberede implementeringen. Et paradoks er at det strenge lagringsregimet de legger opp til, vil tvinge mange tele/ekom-tilbydere til å lagre ute av landet. Hvordan Datatilsynet da skal kunne følge opp at reglementet overholdes er en gåte. Men Høyre vet kanskje svaret.

Kostnadene er for meg underordnet, fordi prinsippene teller mest. Men at et såkalt ansvarlig parti kan iverksette noe de ikke kjenner prislappen på, er jo utrolig. Men det har kanskje sammenheng med at det er vi forbrukere som skal betale gildet til slutt.

Etter hvert som man ser hvor tungvint det blir å hente ut data, vil kravet fra politiet bli at man må lette på denne delen. Svakheten ved implementeringen er at mye er overlatt til forskrifter og enkeltvedtak. Som man ikke trenger gå til Stortinget med. Høyre kan fort sitte som Aps personverngissel. Bastet og bundet.

Som sagt, 3 års kamp nærmer seg avblåsning for 1. omgang. Det første innlegget mot DLD skrev jeg i januar 2008. Siden har det blitt mange. Og jeg har fått godt selskap i kampen. Jeg tror at motstanden mot DLD har fått mange til å se på individets rettigheter i en rettstat. Hvilken plass får det nå mot hvilken plass det bør da. Kanskje kan motstanden mot DLD være kimen til en mer borgerrettighetslignende organisasjon. Who knows?

I neste omgang vil dette bli en sak for rettsapparatet. Allerede nå har 5 forfatningsdomstoler i Europa dømt i direktivets disfavør. Den siste dommen kom på torsdag og den tjekkiske forfatningsdomstolen var rimelig klar i sin tale:

The court said Thursday the practice is unconstitutional. It says the provisions ordering data on all calls, faxes, text messages and e-mail exchanges to be retained for six months enabled a “massive” invasion into citizens’ rights and were not in line with the rule of law.

Så når man i Norge har implementert om et års tid, vil den neste kampen foregå i rettsalene. Og da vil forhåpentligvis politikernes feilgrep, rettes opp.

Så vi gir ikke opp.  Winston Churchill har sagt dette bedre enn jeg klarer:

Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.

Jeg har gitt min stemme til Høyre siden jeg fikk stemmerett (selv om det ikke alltid har vært like opplagt) og forsøkt å forklare hvorfor.  Det slutter i dag. Det får ikke hjelpe at man har mange andre gode saker, når man har et så prinsippløst forhold til personvernet. Og et parti som sier at vi har så lite tillit til deg at vi for sikkerhets skyld må lagre alle dine trafikkdata og lokasjoner, er heller ikke min tillit verdig.

Så takk for følget, Høyre.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

«Det glade vanvidd» er multitasker Elin Ørjasæters siste bok. Jeg har tilbrakt noen timer med den og er andpusten. Onde tunger vil nok hevde at jeg alltid er andpusten, men det krever sin mann å følge Ørjasæters hopp og sprett fra tema til tema.

Jeg sikkert ikke alene om å lure på når hun har fått tid til å skrive boken. Alltid tilstede i sosiale media. Dronning av Twitter. Der hun ofte skriver raskere enn sin egen tanke. Går aldri forbi et tv-kamera eller en mikrofon uten å mene noe om mye. Kommentarspalte i E24. Foredragsindustriens kvinnelige svar på Karsten Isachsen. Og når du ikke trodde det var nok, så har hun pinadø fått tid til å skrive bok. Og det er jo den som skal omtales her. Men så er hun velsignet med godt bakkemannskap: Mannen, forfatteren Nils Gullak Horvei.

Boken spenner vidt. Barneoppdragelse og ungdomstid, kvinner i og utenfor arbeidslivet, kropp og kroppsfiksing, feminisme, egne og andres diagnoser, før hun setter seg fore å redde verden og velferdssamfunnet. Det er nesten som hun lever opp til Mae Wests devise «Too much of of a good thing can be wonderful»

Hennes beskrivelser fra perioden som barne- og ungdomsforeldre i Bærum, mer eller mindre velykkede foreldremøter er gjenkjennelig for en som har barn i nesten samme aldersgruppe og som bor i samme område. Prestasjonspresset for å være fasademessig vellykket og gjøre de riktige tingene. Den nagende engstelsen for barnas ve og vel.  Been there, done that.

Elins styrke som kommentator, også i bokform, er hennes ærlige og direkte form. Ingen innskutte bisetninger eller bomullsinnpakning. Jeg tror det er vanskelig å finne skjulte agendaer hos henne. Rett på sak. Uten filter. Til dels provoserende i formen, spissformulert. Kjør debatt. Ett eksempel i boka, er når det gjelder offerifisering, som hun gjør til et nøkkeltema.

«Og når skal man forlange at folk tar ansvar for sitt eget liv, i stedet for å gjøre seg til ofre?»

Jeg synes bokas svakeste punkt, er samfunnsanalysene. Jeg savner litt mer bakgrunn for såpass bastante meninger, enten det gjelder velferdsstatens fremtid eller forelskelsen i og troen på at det er samfunnsøkonomene som skal redde oss. Fri og bevare oss da. At det er valgt så pass mange tema som er presset inn på ca 150 sider gjør også at de blir litt overflatisk behandlet. Det er synd, fordi de er viktige og kunne fortjent en litt bredere plass. Men jeg mistenker at det kommer en oppfølger.

Jeg liker boka. Jeg har sans for mennesker med stor grad av selvironi og som byr på seg selv, slik det blir gjort her. Selvutleverende med tidvis stor humor.

Jeg liker at hun spissformulerer seg slik at det naturlig skaper debatt. Spesielt liker jeg oppgjør med det «korrekte» språket, enten det gjelder «neger» eller «ressurs».

Ørjasæter skal ikke beskyldes for å kjede leserne. Boka er lettlest og morsomt, men ikke uten nødvendig grad av alvor. I tillegg er den en stor kjærlighetserklæring til familien og i særdeleshet mannen Nils. Som jeg oppfatter som ankeret i livet hennes.

«Hva er kjærlighet? Kjærlighet er å ikke gå sin vei. Kjærlighet er å ikke slippe taket.»

Det oser kjærlighet og respekt når hun omtaler Nils, enten det er som ektemann eller forelder. En fin og vár side som viser kontrastene i mennesket Elin Ørjasæter.

Så hva fanden nøler I efter. Kjøp boken og få en god leseropplevelse.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Bjørgulv Braanen i Klassekampen har skrevet en leder om sosiale medier med utgangspunkt i Twitter. Den er spissformulert og derfor lett å angripe. Men Braanen er ikke uten poeng.

Braanen skriver at twitter ikke er et virkelig massemedium der definisjonen han bruker er at det ikke er for «folk flest». Det er riktig. På samme måte som han da også utdefinerer Klassekampen som et media for folk flest. Klassekampens leserprofil er kanskje ikke så forskjellig fra den han tegner for Twitter. Et morsomt forsøk på å bytte ut «Twitter» med «Klassekampen» i teksten, blir derfor ikke mer enn det; morsomt.

Samme forhold gjør seg ogå gjeldende for et annet sosialt medie:Facebook. Det er heller ikke folkemeningen som fremstår der, selv om 100.000 støtter en sak. Vi så det i Maria Amelie-saken. Vi har sett det i «Bevar Hardanger»-aksjonen der FB-siden har over 100.000 medlemmer. Det samme som aksjonen for lavere bensinpriser har.

I Norge har Twitter liten innflytelse på samfunnsdebatten og setter sjelden dagsorden.  Et godt eks. på det er motstanden mot datalagringsdirektivet. Den er relativt massiv på twitter. Utenfor og blant folk flest er det relativt lite interesse for temaet, dessverre. Og på twitter er det stort sett (med noen hederlige unntak) en skyttergravskrig. Men det er få falne. Og ingen har heist det hvite flagget ennå. Som dedikert motstander av DLD synes jeg det er synd, men registrerer at sånn er det.

Det fører meg over på at Braanen har et poeng når det gjelder at det oppstår twitterklaner av mennesker som føler tilhøringhet i sak, politisk ståsted eller annen samhørighet. Og opinionsdannerne er ofte (men ikke alltid) de samme som i tradisjonelle media. Samsnakking er heller ikke et ukjent fenomen. DLD har jeg nevnt. Vi så det også tydelig i Maria Amelie-saken. Det er/var en klar majoritet av tvitterfolket som støttet henne. Langt større andel enn blant folk flest. Men det var ikke  deltagelsen og diskusjonen på twitter som fikk enkelte kommentatorer til å bomme på realitetene.

Dessuten synes jeg mye av kritikken mot Braanens leder, understreket noen av poengene hans. Ikke alle kommentarene han fikk var saklige. Mange gikk i skyttergravene. Og vi som gav Braanen betinget støtte, var i desidert mindretall.

Twitter er kjapt og kort. I mange tilfeller går ikke ordene omveien om hjernen før de treffer tastaturet. Og 140 tegn er ikke egnet for nyanser og gråtoner. Det er ulempen, men i noen tilfeller også fordelen med Twitter. Skal man utdype har man andre muligheter. Som en bloggpost. Eller en leder i Klassekampen.

Jeg må innrømme at jeg av og til ikke bare får lyst til, men også opptrer som djevelens advokat i noen twitterdiskusjoner, (ikke denne) når jeg føler den kompakte majoritet blir for klam. Som raskt får resultater i form av avfølging. Noen vil leke med like barn.

Men skal man få oversikt, må man ofte opp i høyden. Og ha 360 grader utsikt. Siden Braanen bare følger 289 tvitrere og disse er godt plassert i den tvitrende eller kjatrende klasse, så ser selvsagt Braanen det han ser, men synsfeltet og oversikten er sterkt begrenset.

Selv har jeg utbytte av twitter i de 3 årene jeg har deltatt. Jeg følger mange som ikke mener det samme som meg og får brynt meg i diskusjoner. Jeg får tilført ny kunnskap fra fagfolk og andre som villig deler linker. Og når jeg retweeter noe, er det ikke nødvendigvis fordi jeg liker det. Det kan godt være fordi jeg mener det er et viktig innspill, selv om jeg er sterkt imot det.

Og noen ganger er ikke twitter noe annet enn tidtrøyte der man kommenterer med et skjevt blikk og et dårlig forsøk på å være morsom. Blott til lyst.

De mange nyansene bidrar imidlertid ikke til debatt og passer ikke i Braanens spissformulering. Jeg mistenker ham allikevel for å ha sett de, også blant de han følger.

Twitter inneholder mye av det Braanen kritiserer det for, men også langt mye mer. Twitter er ikke et massemedium for folk flest. Men det gir folk flest lett adgang til mediet hvis de ønsker. I motsetning til Klassekampen, der terskelen er langt høyere. Og på twitter er det ikke nødvendigvis hvem du er som er viktig, men at du har noe fornuftig å si. Det er styrken ved sosiale medier.

Tvitterfolket har imidlertid godt av at noen utfordrer og stiller kritiske spørsmål. Noe man ikke trenger å ha skrevet 10 000 tweets eller følge 1000 for å gjøre.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Jeg tror debatt om høye strømpriser er en norsk oppfinnelse. Jeg tror ikke de store seriøse tvselskapene rundt om i Europa inviterer de politiske partiene til tunge debatter om strømprisen. Årsaken kan jo være at politikerne ikke gidder å vise at strømpriser ikke er noe de kan gjøre noe med. Men ikke sånn i Norge. Her stiller de. Alle som én.

Litt avhengig av om hvor kaldt det er og hvor langvarig kulden er, har vi en eller to debatter. I vinter har vi to. En 2. desember og en i kveld.

Repetisjonsøvelse er ordet som dekker denne seansen. Og jeg tror jeg vet sånn nogenlunde hva som kommer til skje:

Etter at Erik Wold har introdusert deltagerne og med inntrengende stemme fortalt om alle de triste skjebnene som sitter hjemme og fryser i verdens rikeste land fordi strømprisen er så høy, gir han ordet til politikerene:

Arbeiderpartiet: De er opptatt av at politikerene ikke kan blande seg inn i enkeltpriser på strøm. Politikerne har overlatt dette til markedet fordi man ikke skal bli fristet til på påvirke strømprisen i enkelttilfeller. Men de er opptatt av at strømprisloven skal være lik for alle. Og vil derfor bygge kraftlinjer slik at alle blir med.

Kristelig Folkeparti: Er opptatt av at de eldre kjernevelgerne ikke kommer dårlig ut og ber til høyere markeder om at prisen må gå ned. Vi må passe på å finne løsninger til de som ikke klarer å betale.

Venstre: Er opptatt av at strømmen skal være grønn og gjerne komme fra småkraftverk. Eller være blowing in the wind.

Senterpartiet: Er mest opptatt av at det er strøm over alt i landet slik at det kan bo folk i husan og ha lys i lampa. Det er livredd for at noen skal minne dem på at det var Sp-statsråd Reiten som gjorde strøm til en kjøp-og-salg-vare. Så de sier så lite som mulig.

Fremskrittspartiet: Siden partiet har et liberalistisk grunnsyn er det naturlig at de roper på at staten må gripe inn og senke priser/avgifter. Markedet er bra, men bare når prisene er lave. De er også opptatt av at strømmen ikke må sendes ut av landet som en hvilken som helst papirløs.  Vi kan godt slippe inn noe asylstrøm, siden vi nå har fått sertifikat på den. Hvis debatten blir het nok, kan det godt hende de gir innvandrerene skylden for økt strømforbruk og økte priser. Og så må de pirke litt i de vonde gass-sårene som Jens fikk etter månelandingskrasjen.

SV: Hvis SV er med i debatten, (det er ikke sikkert) så er det fornybart og energiøkonomisering for alle penga. Gjerne dusje litt mindre. 5 minutter gjør store utslag på strømregninga. Ta på deg en islender og palestinaskjerf og gå tidlig til sengs. Og antyder forsiktig at kanskje ikke prisen ikke er så verst. Og at vi får hjelpe de som ikke klarer regninga. Eller noe sånt.

Høyre: Sitter veldig rolig i båten midt i strømelva og sier ikke så mye, men gjentar noe av det Ap sier og at alternativet til markedspris er så mye verre og at prisene ofte er lave om sommeren.

Og så får vi en historie eller to fra virkeligheten fra salen og spørsmål om hva politikerene har tenkt å gjøre med prisene. Og så starter politikerene på nytt og sier det samme med andre ord. Og sier at dette må vi se på for å finne noen smarte løsninger. Og så oppsummerer Erik Wold og sier at vi er blitt litt klokere. Hele sirkuset minner meg om situasjonen i gamle Sovjetunionen der en arbeider sa: Staten later som om de betaler oss og vi later som om vi jobber.

Er vi heldig får vi kommentar av Arne Strand som bonus. Som sikkert sier at Jens må lytte til folket og la strømmen bli i Norge og der må den bli billig. Hvis ikke har vi ikke hatt makan til statsminister siden den som sendte Maria Amelie ut av landet.

Og siden ingenting skjer kan vi ta den samme debatten neste vinter. Og vinterene som kommer.

Dessverre er det ingen barn i salen som sier at strømmen ikke har klær på. At strømmen i Norge kanskje ikke er så dyr. (Bortsett fra i noen perioder) Og at dersom vi setter ned prisen når alle bruker mye strøm så blir det mørkt som i helv…. Og at fordi strømprisen i store deler av året er lav, så sløser vi noe vanvittig.Vi bruker 70% mer strøm enn Medel-Svensson og 4 ganger så mye som danske snitt-Preben

Hadde vi invitert en svenske, danske eller tysker til debatten, hadde de trodd vi var stein gærne. Så det gjør vi ikke.

Jeg tar meg i å savne Holmgang. Der Oddvar Stenstrøm ville avsluttet med en strak pekefinger: Hva mener du? Er det riktig at strømmen skal være så dyr i verdens rikeste land. Mener du ja, ringer du xxx, mener du nei, ringer du yyy. Takk for i kveld.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Politikk er fascinerende. Jeg tilstår gjerne at det politiske spillet opptar meg. Sannsynligvis over snittet Derfor følger jeg med stor interesse både kommentarer og analyser. Det har vært god anledning til det siste uke i forbindelse med Madina Salamova/Marie Amelie-saken .

Men en stigende undring har meldt seg. Mange av analysene fra politiske kommentatorer har vært direkte dårlige.  Og i særklasse dårligst synes jeg VGs Elisabeth Skarsbø Moen og Dagsavisens Arne Strand har vært. For ordens skyld, så skiller jeg hva kommentatorene mener og hva de analyserer. Og deres meninger skal jeg la ligge. Men når jeg leser dette, undres jeg på om meningene og følelsene overstyrer analysen. I så fall skal man ikke forsøke seg på begge deler samtidig.

I Dagsnytt Atten 13. januar kommenterer Skarsbø Moen og Kyrre Nakkim situasjonen: Hele innslaget kan sees her.

ESM: Dette er totalt katastrofalt og jeg spår et enormt ras på meningsmålingene etter det her
At hun i samme program spår at regjeringen tapte valget er vanskelig å motbevise da hun ikke bare koblet det til denne saken, men flere. Og det kan godt være at det går i oppfyllelse i 2013. Men ikke på grunn av Madina Salamova.

Arne Strands rabiate opptreden i Aktuelt 18/1 har jeg arkivert i klassikerserien min. Gikk du glipp av den, kan den anbefales. Det illustrerer hvor galt det kan gå for en politisk kommentator som blander kortene. Spesielt sekvensen fra 24:40 ut i sendingen,  er legendarisk.

“En statsminister må høre på hva folket mener. En statsminister kan ikke bare ture frem med sin egen vilje og ikke lytte til folkemeningen. Slike statsministre har vi ikke hatt her i landet i fredstid”
Det virker som om Arne Strand egentlig mener er at Jens må lytte til folkemeningen når den mener det samme som han.

Jeg deltok i en del ordvekslinger på twitter om saken både med Skarsbø Moen og andre og hadde rett og slett problemer med å forstå bakgrunnen for analysene. Hva var det som gikk så galt for dem?

Medietrykket
Det generelle mediatrykket ble voldsomt. Som Skarsbø Moen i sin blogg skriver:

“Uansett hva slags parti folk stemmer, er det slike innvandrere som Maria Amelie vi vil ha. Høyt utdannet, flytende i norsk og med norsk kjæreste, norske venner. Hun er norsk.
Da Maria Amelie sto frem med sin fortelling, vant hun umiddelbart nordmenns hjerter. Hun fikk mange til å se at bak statistikken over ulovlige innvandrere finnes det mennesker vi kjenner oss igjen i.  En ulovlig innvandrer er ikke bare en som slenger langs Akerselva og selger hasj. Det er også en ung kvinne som systematisk og målbevisst har blitt norsk.”
Det var altså en av “våre”. Og mange av de som ønsker å endre norsk asylpolitikk kastet seg på bølgen. Taleføre, kjente personer med lett tilgang til media, frontet saken. Det ble ganske enkelt mye Møllers Tran. Og selv om tran er sunt, ble det for mye.

Jeg synes Sven Egil Omdal bommer litt i kommentaren sin når han forsøker å argumentere for at dette egentlig ble ganske balansert. Harald Stanghelle er langt mer treffsikker i sin vurdering. Det ble en forelskelse. Og de som har vært forelsket vet hva det kan gjøre med dømmekraften.

Folkemeningen
Det er underlig at politiske kommentatorer tolker noen tusen mennesker i fakkeltog + en Facebookside med mange tilhengere som uttrykk for folkemeningen. Joda, tilhengerne av Maria Amelie på Facebook fikk fort mange tilhengere. I skrivendes stund over 90 000. Men sosiale medier lever litt sitt eget liv og det er nok ikke alle som har signert selv. Det er veldig enkelt og ofte lite gjennomtenkt å klikke seg til støtte.  Og hvis man mener at 90 000 er nok til at “folkemeningen” må telle, hva da med “Protestaksjonen mot bensinpriser”? De fikk veldig fort over 100 000 medlemmer. Jeg har ikke sett Arne Strand ta til orde for at Jens må lytte til folkemeningen og sette ned bensinprisene.

Å ta denne type meninger til inntekt for en politisk endring er omtrent like seriøst som å tro at Holmgangs “meningsmålinger” representerte folkemeningen.

Kanskje de ble forledet av meningsmålinger. De første som kom viste jo til sterk støtte for Madina/Maria. Men etterhvert som saken vokste i omtale og nyanser viste neste måling at støtten kanskje ikke var så sterk allikevel. For å si det med Ibsen i “En folkefiende”:

“Opinionen er en overmåte variabel ting”.
Og når VG på lederplass lørdag brukte Maria Amelies rette navn: Madina Salamova var det et dårlig signal om at vinden hadde snudd. Det var jo stort sett bare Trygve Hegnar som hadde gjort det så langt.

Det politiske landskapet hadde jo ikke endret seg særlig. Jens Stoltenberg visste utmerket godt at han hadde ryggdekning for sitt prinsipielle syn. For det første ble han og Ap enda større bror i regjeringssamarbeidet ved valget i 2009. Og Aps asylpolitikk bidro til at SV tok dissens. Og de fikk ikke plass til sin politikk i Soria Moria2. I tillegg hadde velgerne bidratt til at den samlede oppslutningen om en streng asylkpolitikk var på ca. 80%. Selv en Askepotthistorie kunne ikke rokke vesentlig med det.

At SV i en slik situasjon valgte å gå høyt ut,  er også en gåte. En bedre demonstrasjon av sin utilstrekkelighet kunne de ikke gjøre. At de ønsket å plage seg selv ved å minne velgerne på at i asylpolitikk har de null innflytelse, er på grensen til sado-masochistisk opptreden. Og den ytterste tynne livlina som Jens kastet ut, ble ganske pinlig for partiet da hovedpersonen selv uttrykte sin skuffelse.

Hvorfor ikke Skarsbø Moen, Strand og andre kommentatorer tok de politiske realiteter med i sine analyser, er en gåte. (Ett hederlig unntak som jeg registrerte var Dagbladets Marie Simonsen. Hun hadde ikke store problemer med å skille meninger og analyse i saken) Det tyder på at de andre misoppfattet situasjonen eller at de var så farget av sine egne meninger og følelser at de ikke ville se det opplagte. Eller en kjettersk tanke: Ønske om å vise litt av sin makt? På meg virker det i overkant furtent når Skarsbø Moen legger ut følgende twittermelding:

VG har jo i tillegg til Skarsbø Moen også Kløftas trompet: Eirik Mosveen i sin kommentatorstall. Hans invektivfulle kommentarer begynner også å miste sin sjarm og informasjonsverdi. Han slakter og spiser statsråder til frokost, men merkelig nok, sitter de på taburettene ennå. Det er grenser for hvor lenge man kan rope Ulv! Ulv! og bli tatt seriøst.

Om det kan være en liten trøst for de politiske kommentatorer, så står det ikke særlig bedre til hos de som lever av å gi politikere råd om hvordan de bør kommuniserer. Jarle Aabø er en mann som sjelden snakker i små bokstaver og innskutte bisetninger. Heller ikke i denne saken:

- Regjeringen er nær ved å begå et omdømmemesseig selvmord som får monstermaster og afghanske tepper til å blekne, sier informasjonsrådgiver Jarle Aabø til Kampanje.

Han har aldri før sett en aksjon vokse seg så massiv så raskt. Den største støttesiden til Maria Amelie på Facebook ble opprettet i går kveld, og har allerede over 28.000 medlemmer.

- Saken har eksplodert, og det skylder en monsterbølge av sympati for Maria over hele Norge. Regjeringen har allerede mistet informasjonskontroll over saken, sier Aabø.
Sigurd Grytten fra Burson-Marsteller som også har fartstid fra politikken, har gjort hjemmeleksa og går ikke i samme fella som Aabø og Elizabeth Hartman.

Det som bekymrer meg er at disse kommentatorene går fra studio til studio for å veilede oss i de politiske irrganger. De har relativt stor makt og autoritet i kraft av sin stilling og den påvirkning mediene har.  Det burde de kanskje ikke hatt.

Oppdatert 25.01. kl. 0910:
Klassekampen fulgte opp denne posten med et intervju med meg i går. Morsomt at vi bloggere også får komme til med synspunkter.

Oppdatert 26.01.:

Arne Strand slår knallhardt tilbake. Og avfeier min kritikk av hans og andre kommentatorers opptreden i Maria Amelie-saken kontant i dagens Klassekampen (Strands komm ikke på nett):

Denne saken griper rett inn i norsk asylpolitikk, og vi har hatt nok analyser av dette sier Dagsavisen-redaktør Arne Strand som svar på kritikken fra Knut Johannessen.

Og så legger Strand debatten død med stjerneargumentet:

- Johannessen er ikke noen analytiker, og har inntatt et klart standpunkt i saken.

Jeg skal skrive første del av setningen 100 ganger på tavla, for Strand har rett. Jeg er ingen analytiker. Men han tar også feil.

Ikke noe forsøk fra Strands side på å diskutere innholdet i kritikken, kun en kontant avvisning. Ingen tvil, ingen antydning til refleksjon over egne bidrag.

Nei, jeg er ingen analytiker hvis det er en beskyttet tittel når det gjelder å vurdere norsk politikk. Jeg mangler den formelle utdannelsen som gjør at man kan hente svennebrevet i Politisk analyse.

Jeg har ikke vært statssekretær. Jeg har ikke min daglige gange i Stortingskantina og er heller ikke på fornavn med Jens og Erna. Jeg får ikke en gang betalt for det jeg skriver. Ikke en krone i statsstøtte en gang.  Altså en sann amatør. Så da er jeg visstnok diskvalifisert til enhver fornuftig vurdering av norsk politikk. Arne Strand har nok rett i det. Du må’kke komme her og komme her.  Jeg får heller vurdere rosablogging.

Men han tar feil når han sier at jeg har inntatt et klart standpunkt i saken. Jeg har ikke på noe tidspunkt flagget mine meninger eller standpunkt. I motsetning til Strand. I så fall bør han lese det jeg har skrevet en gang til. Og om jeg hadde et standpunkt, ville jeg ikke “overfalt” en statssekretær i beste sendetid med standpunktene mine. Men akkurat det var en seervinner iflg Strand. Så da så.

Men i et relativt langt yrkesliv har jeg både lært og brukt mye analyse. Og har stort sett hatt størst utbytte av den når jeg har samlet inn mye fakta, gått gjennom det og forsøkt å skille mellom viktig og uviktig. Da får man ofte et godt ståsted for vurderinger. Og jeg har også lært at analysen blir mest treffsikker når jeg legger mine egne meninger og følelser til side. Rett og slett distanserer meg litt fra det som skal vurderes.

Men analyser er ikke fasit, så kanskje det er jeg som tar feil i vurderingen av de politiske kommentatorene også? Måtte jeg bare få litt av Arne Strands evne til ikke å ta feil.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

En NTB-artikkel har gått fra redaksjon til redaksjon. Og forteller oss at motstanderne mot Datalagringsdirektivet (DLD) i Høyre har resignert. Jeg tror NTB tar feil.

I så fall er det ikke det Høyre jeg har gitt min stemme til. Da er det et annet Høyre. Et høyre som ofrer sine prinsipper og historie for en kortsiktig politisk gevinst. Det kan bli en Pyrrhos-seier.

Jeg vil minne om en av de mest respekterte ledere i Høyre etter krigen: John Lyng og hans utrettelige kamp for den liberale rettstaten.

I 1950 var John Lyng saksordfører for de meget omstridte forslag til beredskapslover. Som bl.a inneholdt regler om drastiske rettslige særordninger under krig, eller når krig truer eller vår sikkerhet kommer i fare av “andre grunner”. Og striden raste om man skulle koble ut rettstatens normalsystem straks man kom til at Norge var truet. f. eks. “av andre grunner”. John Lyng var så misfornøyd med utkastet at han selv skrev om hele utkastet og fjernet de mest kontroverielle delene. Om ikke Datalagringsdirektivet er direkte sammenlignbart, kjenner vi igjen noe grunntrekkene.

Denne saken var ikke enestående. I sak etter sak gikk John Lyng i bresjen for å forsvare den liberale rettstaten mot statsmaktens forsøk på å bruke rettslige normer som bindinger på den politiske maktutøvelse. Retten skal være et vern mot makt, ikke et redskap for statsmakten. Etablerte rettsgarantier skal især beskytte den svake part, og må ikke skyves til side. For John Lyng var ikke dette bare en hjertesak. Det var like mye en hjernesak.
(Kilde og sitater fra Lars Roar Langslets bok: “Veivisere”

Jeg synes Høyre skal hegne om John Lyngs tanker når de skal vurdere Datalagringsdirektivet. I alle fall må de ikke glemme hva de gikk til valg på i siste stortingsperioden og som var en av grunnene til at de fikk min stemme. Fra programmet for perioden kan vi lese:

9.4 For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre:

• utrede grunnlovsfesting av personvernet.

• sikre loggføring av hvem som sjekker personopplysninger i de store offentlige velferds-, justis- og pasientregistrene, samt gi den enkelte rett til å få vite hvem som vet.

• fjerne muligheten for å offentliggjøre de samlede søkbare skattelistene.

• etablere personvernombud ved alle de store offentlige institusjonene.

• styrke Datatilsynet.

• redusere overvåkingen i samferdselssektoren.

• hindre at offentlige postjournaler og lignende gjøres søkbare gjennom de store søkemotorene.

• legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon.

• stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.

• oppheve blasfemiparagrafen.

• oppheve rasismeparagrafen når en ny universell antidiskrimineringslov er på plass.

Hvis man er villig til å endre Grunnloven og styrke Datatilsynet, har jeg problemer med å se hvordan man skal samtidig skal kunne bidra til å vedta et Datalagringsdirektiv som for det første bidrar til å endre den liberale rettstat i feil retning ved å kullkaste uskyldpresumsjonen og som Datatilsynet så sterkt har advart mot.

Til det motsatte er bevist, tror jeg Høyre vil forsvare den liberale rettstaten mot et direktiv som vil bidra til å uthule det fundamentet den hviler på. Å kjøpslå om sine prinsipper for en kortsiktig politisk gevinst, strider mot Høyres ånd.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Maria Amelie-saken har vist oss at politikere snubler rundt i sine egne prinsipper (de som har noen da) når saker blir vanskelige.

Flertallet på Stortinget har outsourcet asyl- og innvandringspolitikken til UNE. Først og fremst fordi de trenger noen å skjule seg bak når det blir ubehagelig. De har tydelig og klart fortalt at dette er for vanskelig til å overlates til våre folkevalgte. Fordi de kunne jo finne på å forskjellsbehandle noen. De som ikke har langt skjegg, tror på Allah og er en trussel for rikets sikkerhet, altså.

Derfor har jeg litt problemer med å ta alle de politiske protestene i dag, helt alvorlig.  SV som har protestert heftig for all verden ved Heikki Holmås, Snorre Valen og Inga Marte Thorkildsen har allikevel blitt med på ferden.  De ønsket riktignok ikke at UNE skulle være hoggestabben, men ville flytte det til en særdomstol. Altså uten den politisk innflytelsen som de forsøker å gi inntrykk av i dag. Senterpartiet har mer enn nok problemer internt til at de skal orke å bry seg.

Høyre og FrP ville ha tilbake den politiske styringen av sakene. Men jeg tillater meg å tvile på om det var for å bli kjekke og snille med asylsøkere. Men kanskje vært følsomme for litt politisk gevinst når stormen blir for sterk.

FrP har hatt litt problemer med luktesansen i dag og har derfor vært litt usikker på vinden blåser.

Venstre og Krf er vel de eneste som har en sånn nogenlunde ren sti. Med vekt på nogenlunde. Odd Einar Dørum ville i sin tid ha de grunnløse ut av landet 48 timer etter vedtak. Da hadde jo ikke Maria rukket å få sin mastergrad.

Ap synes det er helt greitt å administere bare det ikke blir for mye bråk med politikken som forvaltes. De har stjålet noen av FrPs asylsøkerklær mens de dusjet, av redsel for at FrP skal pine og plage dem med ubehagelige påminnelser om asylpolitikken. Deres mantra i dag er likhet for loven. Javel, nei. Ikke alle oppfatter den likheten i andre sammenhenger.

Derfor er UNEs breie rygg grei å skjule seg bak i asylsaker og Helseforetakene når det gjelder helse og lokalsykehus. Eller politikk med stedfortreder.

Kanskje politikerne er kommet til samme erkjennelse som salige Charles de Gaulle: “Politikken er for alvorlig til å overlates til politikere.”

Dagens asylpolitikk vil ikke endre seg vesentlig før valget. Amelie-sak eller ikke. For i bakgrunnen synger de blåblå.

Når alt dette er sagt, lurer jeg på om Politiets Utlendingsenhet forsøker å si oss noe. Kanskje om at de er drittlei alt bråket som følger med upopulære utvisninger. For jeg nekter å tro at alle i enheten er så umusikalske at de ikke så koblingen mot Nansen og hans humanitære virke. Å hente Maria etter et foredrag på Nansenskolen, i innledningen av Nansenåret, må være politiets hilsen til politikerne.

Så gjenstår bare å se hva som blir resultatet av saken. Jeg tror ikke noen kommer løpende til Stortinget med forslag til lov- eller forskriftsendringer. Mitt tips når det gjelder Maria Amelis skjebne: Hun blir uttransportert til Russland, men er tilbake med arbeidstillatelse innen utgangen av måneden (+/- noen dager)

Og regjeringen vakler fra monstermast til mastergrad.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Etter at regjeringen la frem proposisjonen om datalagringsdirektivet, har debatten tatt av. Ikke minst i sosiale medier. Men også når Stortinget skulle diskutere Datatilsynets årsmelding barket debattanene sammen. En av de som har vært aktiv også på sosiale medier: Arbeidetspartiets Håkon Haugli holdt et innlegg som fikk meg til å reflektere over tilhengerenes tilnærming til direktivet. Fra innlegget: Håkon Haugli (A) [17:51:01]

Nylig fikk Kripos tips om en far som opererte som hallik for sin sju år gamle datter. Faren opplyste om at han selv misbrukte henne, la ved tre bilder og oppga e-postadresse og bosted. Da politiet fikk tipset, var opplysningene slettet hos nettleverandøren, i tråd med dagens lagringsregler.

Det skremmer meg at flere av dem som i dag angriper datalagringsdirektivet med henvisning til personvernet, kun er opptatt av eget ubehag ved lagring av trafikkdata og ser helt bort fra personvernet og rettssikkerheten for dem som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Historien er selvsagt tragisk. Jeg har selv barn og det finnes knapt noe verre enn overgrep mot uskyldige barn.

Men Hauglis utsagn er ganske motbydelig. Siden vi ikke aksepterer Hauglis syn på datalagringsdirektivet, så innebærer det at vi av egoistiske årsaker setter vårt eget behov for personvern over denne jentas integritet og rettssikkerhet.

Dette er som å høre Helga Pedersens, “redder vi ett barn, er det verdt det”. En fullstendig prinsippløs tilnærming til noe som går langt ut over den enkeltes “ubehag ved lagring av trafikkdata”.

Det eksemplet som Haugli viser til, oppleves  hver dag.  Noen ganger tar man ikke overgriperen fordi trafikkdata er slettet. Enten fordi de er slettet etter 21 dager som i dag. Men det samme ville skjedd om vi hadde 12 mnd lagring, og politiet hadde brukt 12 mnd og 1 dag på etterforskningen. Men hva er Hauglis løsning da: Utvide lagringstiden? Eller akseptere at noen overgrep ikke kan straffes?

Overgrep mot barn skjer i hjemmet. Ja, de fleste skjer der. Uten trafikkdata. Uten at noen anmelder. Og de er like tragiske som anekdoten til Haugli. Hvorfor skal disse overgriperne slippe unna? Er det fordi en kontinuerlig overvåkning av alle hjem, er uakseptabelt for Haugli? Hvor går grensen hans?

Hvis Hauglis grense går akkurat ved proposisjonen grenser, så aksepterer også Haugli at man ser bort fra personvernet og rettsikkerheten for den som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Haugli er i debatten veldig opptatt av at vi må lytte til politiet når det gjelder deres krav til metoder. Det er de som kan dette. Men politiets holdninger snakker han mindre om.
Riksadvokaten derimot er opptatt av det. Noe som kanskje henger sammen med de sjokkerende funnene som evalueringen av Lommemannensaken avdekket:

* Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn har lav status internt i politiet
* De som først kommer i kontakt med barnet har sjelden de grunnleggende kunnskap de burde ha hatt
* For ofte er det uklart hvor ansvaret for etterforskningen ligger
* Få saker meldes til Kripos, for mange tror at Kripos tar ansvaret straks saken er meldt dit
* Etter å ha sett på 166 anmeldelser er konklusjonen at svært mange saker ble henlagt nær sagt uten at de i det hele tatt ble etterforsket
* Politiet evner ikke å kommunisere informasjon på tvers av landets 27 politidistrikt
* Dataverktøyet politiet bruker inneholder mye informasjon, men er dårlig egnet til effektiv etterforskning
* Politidirektoratet fokuserer på Internet i styringsdokumentet når de snakker om seksuelt misbruk av barn. Hatkriminalitet prioriteres høyere
* Sakene er ofte mer alvorlige enn det første melding går ut på. Spesielt gutter “underrapporterer” overgrep
* Dommeravhøret av barn kommer ofte for sent, og burde følges opp av nye dommeravhør

Så det er en sammensatt årsak til at overgrep mot barn ikke etterforskes. Det har liten effekt med lagring av trafikkdata dersom politiet ikke iverksetter etterforskning. Eller er det derfor man må ha lengre lagringstid?

Jeg skal ha meg frabedt å få mine motiver dratt i tvil av en prinsippløs stortingspolitiker. En politiker som må forstå at den viktigste grunnen til at overgripere slipper unna, er at vi har en LIBERAL RETTSTAT. Den betaler vi en høy pris for hver dag. Derfor må den også voktes.

Den er blant annet basert på det grunnlaget at det er bedre at 10 skyldige slipper unna enn 1 uskyldig blir dømt. Vi kan nemlig ta alle forbrytere dersom vi vil. Innføring av politistaten og dens metoder vil bidra til det. Datalagringsdirektivet fører oss på ingen måte dit. Men den er et ledd i de små skritts tyranni. Og et lett offer for prinsippløse politikere som ikke evner å sette grenser.

Vi har også en uskyldspresumpsjon. At det ikke er du og jeg som skal bevise vår uskyld, men staten må bevise vår skyld. Derfor snur Datalagringsdirektivet dette på hodet. Spesielt når vi leser noen av begrunnelsene. Som denne fra PFs Arne Johannessen:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

Har Johannessen også glemt det sentrale i den liberale rettstaten?

Dette er en av flere grunner til at jeg er i mot å innføre en statlig pålagt overvåkning av alle borgere. Fordi vi kan komme til å gjøre noe ulovlig. Vi samler ikke inn alles fingeravtrykk, heller ikke DNA og lagrer fordi det kan komme til nytte. Fordi det strider mot den liberale rettstatens idealer. Til tross for at det ville ha løst de fleste overgrepssaker. Men hvor går pragmatikerenes grenser.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Justisminister Knut Storberget har tilsynelatende funnet en ny hjertesak: Personvernet. Det er interessant, men føyer seg inn i rekken av nye forsøk på argumentere for innføring av datalagringsdirektivet.

I kronikken «Vi må sikre bevisene» som riktignok handler om hvorfor regjeringen må innføre datalagringsdirektivet, forsøker han å overbevise om at det ikke er motstrid mellom å lagre hele befolkningens trafikk-og lokasjonsdata og et godt personvern.

Det underlige er at det stort sett bare er Knut Storberget og diverse politiorganer som har funnet ut at dette er en god idè. De som er satt til å passe på personvernet, som vårt eget datatilsynet og datatilsynene i Europa, synes tvertimot at det er en meget dårlig idè.

Det som er imidlertid er egnet til å overraske, er eksemplene som justisministeren bruker for å vise at det ikke er motstrid mellom et datalagringsdirektiv og personvern:

Jeg mener at den påståtte motsetningen mellom kriminalitetsbekjempelse og personvern er betydelig overdrevet. Mye av den nye kriminaliteten krenker nettopp personvernet: Datakriminalitet hvor privatpersoner rammes – for eksempel ved identitetstyverier – er et eksempel på dette. Og hva med personvernet til barnet som både opplever å bli utsatt for overgrep, og at bilder av overgrepene blir spredt på internett? Er det ikke en personvernmessig seier hvis overgriperne blir tatt og overgrepsbildene fjernet fra nettet?

Er identitetstyveri innenfor det regjeringen omtaler som “alvorlig kriminalitet”. Med en strafferamme inntil 2 år, faller vel id-tyveri utenfor rammen på 3 år som er nevnt i regjeringens høringsnotat om DLD? Og å spre overgrepsbilder på nett medfører heller ikke spesielt streng straff, selv om strafferammen er inntil 3 år. Vanligvis får man bot (pga politiets sene saksbehandling) eller korte straffer.

Men Knut Storberget provoserer meg med dette utspillet. Fordi hans bekymring for overgrepsofres personvern virker å være et vikarierende motiv. Samme dag som hans kronikk sto på trykk i VG, kunne bl.a. Agder-politiet fortelle at overgrepssaker må henlegges. De har ikke kapasitet til å etterforske. Det er krenkelse av personvernet det, Storberget. Og som du ikke trenger noe direktiv for å gjøre noe med. Bare handlekraft (og penger). Men det er enklere å skrive en kronikk.

Den samme krenkelsen av personvernet gjelder forøvrig henleggelse av saker med kjent gjerningsmann. Som er et økende fenomen.

Og siden Storberget er så spesifikt opptatt av barns personvern i sin kronikk, bør det være et stort tankekors for ham at både Barnevernet og Redd Barna har gått mot innføring av DLD. De er kanskje ikke like opptatt av barnas personvern?

Forøvrig vil Storberget styrke personvernet ved å sørge for sikrere rammer rundt lagring av trafikkdata og at tilgang blir underlagt domstolskontroll. God idè, men det trenger man ikke innføre DLD for å gjennomføre. Storberget kan foreslå det allerede i dag. Dersom han er så bekymret for personvernet og data på avveier, vel og merke.

Og hvis Storberget fortsatt mener at innføring av datalagringsdirektivet er en styrking av personvernet, så anbefaler jeg ham å lese den tyske forfatningsdomstolens dom om hvorfor Tyskland ennå ikke har innført direktivet.

Når Storberget viser til NOKAS-saken for å “bevise” hvor viktig trafikkdata er, så er det verdt å nevne at med eksemplet han bruker med IP-adresse til å identifisere en internettkafe, så glemmer han å nevne at David Toska var overvåket og underlagt kommunikasjonskontroll. Det er noe annet enn lagring av trafikkdata. Dessuten ble det ikke lagt frem trafikkdata i rettsaken. Bortsett fra av forsvarerne. Uten at det hjalp de siktede noe særlig.

Men siden direktivet ikke er innført i Norge, så vil alle eksempler på bruk av trafikkdata være et bevis på at politiet har verktøy til å etterforske kriminalitet i dag uten DLDs hjelp. Og myten (bløffen) som politiet forsøker å spre om at det blir mindre trafikkdata i fremtiden pga nye faktureringsmetoder er ettertrykkelig tilbakevist av telekombransjen selv. Senest på Stopp DLDs seminar torsdag 4. november,av Frode Lillebakken i Tele2.

EU jobber med å evaluere direktivet. Evalueringsrapporten skulle vært fremlagt 15. september. Den ble så utsatt til desember i år. Nå er neste dato satt til mars 2011. Kan det være fordi den rapporten ikke er hyggelig lesning for tilhengerne? Er det derfor Ap forsøker å få direktivet til Stortinget før jul.

Samtidig kommer nyheten om at EU gjennom nye lover skal styrke EUs databeskyttelsesdirektiv

“Beskyttelsen af personlige oplysninger er en grundlæggende rettighed”, sagde næstformand for Europa-Kommissionen og EU-kommissær med ansvar for retlige anliggender, grundlæggende rettigheder og EU-borgerskab, Viviane Reding

Ett av punktene som skal styrkes er:

• Revision af reglerne for databeskyttelse vedrørende politisamarbejdet og det strafferetlige samarbejde, så borgernes personlige oplysninger også beskyttes på disse to områder. I medfør af Lissabontraktaten kan EU nu indføre omfattende og sammenhængende regler om databeskyttelse i alle sektorer, herunder i forbindelse med politisamarbejdet og det strafferetlige samarbejde. Disse to sektorers egenart og behov vil naturligvis blive taget i betragtning. Revisionen vil også foreslå, at oplysninger, der indsamles med henblik på retshåndhævelse, bør omfattes af den nye rammelovgivning. Kommissionen foretager ligeledes en revision af datalagringsdirektivet fra 2006, der fastlægger, at virksomheder skal lagre kommunikationsdata i et tidsrum på mellem seks måneder og to år.

Jeg foreslår heller at  at regjeringen innfrir kravet fra årsmøtet i Stopp datalagringsdirektivet som mer enn 10 000 medlemmer stiller seg bak:

• At regjeringen utsetter den endelige politiske beslutningen av datalagringsdirektivet til EU-kommisjonens evaluering er ferdig.

• At regjeringen snarest initierer en utredning om DLD er i strid med EMK. Denne utredningen må foretas av uavhengige fagpersoner og resultatet må offentliggjøres.

Jeg forventer ikke noe snarlig svar. Det ser ut som om regjeringen og Storberget i særdeleshet har hendene fulle med andre ting om dagen.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Vox Populi.  Her kan du abonnere på innleggene hans.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.